DISCO. DISCO. DISCO

I Jorunn Myklebust Syversens arbeider møter man amatører som trener i higen etter berømmelse. Bildene har stramme estetiske rammer som er blandet med merkelig innhold. Billig glitter og stas og white trash står i fokus. Falske øyenvipper og kroppsnære plagg med rysjer er med på å spille opp under smilene og poseringen. Slik blir amatøren som jakter på det perfekte fremstilt i sitt ess.

Om man slår opp på white trash får man en definisjon som lyder omtrent som følgende: White trash omhandler hvite folk som lever med lav utdannelse, inntekt og kulturell baggasje. De er så å si økonomisk, kunnskapsmessig og kulturellt bankrupt. Når man leser om disco som sjanger står det at den ble kritisert for sine masseproduerte hitlåter. Discoen var et trygt produkt i steden for noe vitalt og uforutsigbart.

Den amerikanske anti-disco-holdningen ble kjennetegnet av en tilbakevending til rocken. Ikke bare ble disocen fremstilt som tåpelig, som i Frank Zappas satiriske sang "Dancing Fool", men dessuten som jenteaktig og femi. Noen motsatte seg assosiasjonene til seksualitet og narkotika, mens andre reagerte på dicomiljøets eksklusivitet som ble symbolisert av dørvakter. Disse holdt folk ute fra discoteket hvis de ikke hadde det rette utseendet.

Turen over til den andre siden
Reach Out and Touch Faith er en serie fotografi i fire deler som har hver sin underkategori. Kategoriene er inndelt i hver sin farge: Light Pink, Light Green, Black og Group. I Light Pink står de poserende danserne i latino-kostymer. De kan minne om komiske skulpturer der de konkurrerer om å være det perfekte paret. Tatt ut av sin sammenheng blir de opp mot den rosa bakgrunnen som figurer i et glansbilde. Det er som om deres blikk på seg selv og hverandre er fraværende.

Light Green viser enkeltstående freestyle-discodansere. I dette bildet får man en blanding mellom det som er billig men som skal se dyrt ut, kostymene og settingen, blandet med det som er dyrt: fotografi i stort format. I møte med den elitistiske samtidskunsten kaster Syversen glans over discodanserne samtidig som hun sparker knespark til kunstscenen og dens selvhøytidlige forherligelse.

Black er nesten ugjennomtrengelig mørkt. Discodansen er ikke så ulik billedkunsten. Akkurat slik som i kunstscenen kommer man langt i discodansen med hvordan man tar seg ut, selv om mange nok vil protestere mot dette. De fleste vellykkede dansere har kombinasjonen av at de ser bra ut samtidig som de er flinke utøvere. Likedan er det i kunstverden et krav om å føre seg riktig. Man skal, som danseren, være på en viss måte. Smidig, morsom, underholdene, men seriøs. Bak fasaden, for det skal se lett ut – ingen ser deprimerte ut på vernissage eller på dansegulvet – jobber man iherdig.

Group. Man tilhører noe og blir stilt krav til. Det er visstnok en forskjell på selvtillit og selvoppfattelse, som begge beskriver ens tro på seg selv. Den ene er basert på tilliten til egen verdi utover prestasjoner. Om man er god i tegning, lider man fort om man kutter av seg fingeren. Selvfølelsen er den som man da har å lande på. Tanker om at man ikke er god i noe som helst og uten egenverdi kan gjøre turen over til den andre siden bli sørgelig kort. Man faller ut. Blir borte. Uoppnåelig.

Doble signaler og besettelser
I Norge lider man av en slags konseptkunst-angst hvor alt som ser idebasert ut blir regnet som bra. Dermed får man en noe frigid og kjedelig kunstscene. I tillegg er det få, svært få, som står ved at de er formalister. At de faktisk liker å jobbe med estetikk. Syversen er en kunstner som gir seg i kast med det pompøse og storslåtte. På modig vis mikser hun lavstatus-kultur med det som er skapt for å være høyverdig.

Syversen er en estetiker som sammensmelter interessefeltet hun jobber i med et visuelt språk som tydelig taler sin sak. Fotografiene tar et standpunkt som med sin lettere hysteriske energi gir oss doble signaler. Arbeidene bakser med Shakespeare på den ene siden og glatte dansere på den andre. Syversen kritiserer og hyller estetikken om hverandre og setter spørmålstegn ved menneskets hang til oppmerksomhet, fetisjer og glamour.

Indirekte er Amerika kanskje opphav til noe av dette. Der er det legitimt å bry seg om representasjon og besettelser. I Amerika kan gruppeunderkastelse, penger og white trash dyrkes på måter som få klarer å komme opp mot i Europa. Slik blir det mulighet for den enkelte å dyrke begjær og besettelser. Samtidig får man et større bilde av hvordan vi er sammensatte.

Forvirret og tettpakket med energi
Slik som discodanserne streber etter å gjøre den perfekte dansen, søker karakterene i Shakespears drama etter den beste løsningen i livet: det være seg å oppnå kjærlighet eller å bare dø. I Syversens arbeider kan man finne allmennmenneskelig gjenkjennelse av at veivalg ofte er ambivalente. Vi streber mot de riktige valgene og kjenner distansen mellom det man forsøker artikulere og det som blir kommunisert. Gayatri Spivak foreslo at man skulle krysse ut ord hver gang de ikke fungerte lengre. I Syversens verk blir både det bokstavlige språket og det visuelle som motsetningsfylte spor opp mot seg selv.

Jorunn Myklebust Syversen peiler oss inn på transcendentale valg med en dobbelsidighet som spøker i bunn. Ambivalensen settes i gang og kretser i hodet når man engasjerer seg i arbeidene. De setter spørsmålstegn ved individet som kler seg opp, fasade og presentasjon. Hvem man er i gruppe - og alene. Arbeidene svinger fra dødsriket til glamour, og man blir stående igjen tettpakket med energi og bilder. Forvirret. Forvirret og beriket. Akkurat slik som når kula på dansegulvet svirrer over hodet vårt og repeterende insisterer og blender oss med sitt budskap. Om disco. Disco. Disco, disco, disco, disco.